Jeg har i noen år nå kritisert rammene i tradisjonelle kirker. Jeg mener rammene som de første kristne hadde, bør være idealet. De møttes i hjemmene rundt et måltid, og alle kunne komme med innslag, man hadde ikke prester med spesielle religiøse rettigheter som de andre ikke hadde.
Den norske statskirken startet i går med nye gudstjenester. Det er 30 år siden sist gudstjenestene ble fornyet. På en måte er det altså ikke Tradisjonen som er fasiten for Kirken, for Tradisjonen kan gjerne endres når det passer Kirken. På den annen side er Tradisjonen likevel forbildet, for man går i hvert fall ikke til røttene som er Bibelen når det gjelder samlinger som kristne skal ha.
Vi utfordres til å være deltagere i gudstjenesten, sier preses Helga Haugland Byfuglien. Vi skal ikke være publikum, fortsetter hun. Hva som menes med det, gjenstår å se. Skal kirkebenkene bæres ut slik jeg foreslo for en del år siden? Eller skal DnK bare forsiktig herme etter frikirkene som lar litt flere enn menighetslederen slippe til med monologer?
Vil det bli lov med dialoger? Vil det bli anledning til å kommentere prekenen? Kan hvem som helst som er medlem i menigheten reise seg å ta ordet (slik Paulus oppfordrer til)? Eller må alt fremdeles siles og styres?
Vil det forresten bli slutt med prester som vier i gudstjenesten (heller ikke dette finnes i NT)?
I informasjonen om den nye gudstjenesteordningen står det mye jeg ikke klarer å se henger sammen med Bibelen. For det første er det altså en preses som uttaler seg. De første kristne brukte ikke et slikt ord. Jeg er ikke ute etter å kopiere de første kristne flatt, jeg mener det er greit å kunne bruke nye ord. Men det er feil å fjerne seg fra idealene. Og organiseringen med en preses er feil.
Helga Haugland Byfuglien nevner i sin videotale de som er kritiske til nye gudstjenester, de vil føle seg fremmede. Hun burde heller bekymre seg over alle de som aldri besøker en kristen samling fordi de føler seg fremmede i Kirken. Rammene må endres radikalt. Det holder ikke å si at lokale kirker kan ha litt ulike gudstjenester. Man må faktisk lese i NT hvordan de første kristne holdt sine samlinger og se hvilke oppfordringer NT gir til de kristne generelt og til samlingene spesielt. Så må man gå inn for dette.
Det hjelper lite at alle i en lokal kirke kan få uttale seg, når forandringer uansett må sendes til biskopen for godkjenning. Tradisjonelle biskoper er ikke akkurat kjent for å være endringsvillige.
Informasjonen sier at nye musikalske uttrykk skal få plass. Og man skal fremelske det estetiske. Ok, man kan finne noe bra i det. Men det er til en viss grad kosmetikk, det rokker ikke ved det grunnleggende problemet, nemlig at det er lite plass til kjærlighet, dialog og det allmenne prestedømme - i gudstjenesten.
Popband skal nå kunne få plass i gudstjenesten. Sorry, men dette er allerede prøvd ut i frikirkene i tredve år nå, uten at det hjalp. Det endret ikke de grunnleggende rammene som er at man sitter på kirkebenker som publikum og der det allmenne prestedømme defineres smalt.
Hvorfor diskuterer man ikke hva som faktisk står i NT? Det betyr ikke at alle vil bli enige, for man tolker noe ulikt. Men da har man i hvert fall et riktig utgangspunkt når man skal diskutere nye rammer for kristne samlinger.
Den norske statskirken startet i går med nye gudstjenester. Det er 30 år siden sist gudstjenestene ble fornyet. På en måte er det altså ikke Tradisjonen som er fasiten for Kirken, for Tradisjonen kan gjerne endres når det passer Kirken. På den annen side er Tradisjonen likevel forbildet, for man går i hvert fall ikke til røttene som er Bibelen når det gjelder samlinger som kristne skal ha.
Vi utfordres til å være deltagere i gudstjenesten, sier preses Helga Haugland Byfuglien. Vi skal ikke være publikum, fortsetter hun. Hva som menes med det, gjenstår å se. Skal kirkebenkene bæres ut slik jeg foreslo for en del år siden? Eller skal DnK bare forsiktig herme etter frikirkene som lar litt flere enn menighetslederen slippe til med monologer?
Vil det bli lov med dialoger? Vil det bli anledning til å kommentere prekenen? Kan hvem som helst som er medlem i menigheten reise seg å ta ordet (slik Paulus oppfordrer til)? Eller må alt fremdeles siles og styres?
Vil det forresten bli slutt med prester som vier i gudstjenesten (heller ikke dette finnes i NT)?
I informasjonen om den nye gudstjenesteordningen står det mye jeg ikke klarer å se henger sammen med Bibelen. For det første er det altså en preses som uttaler seg. De første kristne brukte ikke et slikt ord. Jeg er ikke ute etter å kopiere de første kristne flatt, jeg mener det er greit å kunne bruke nye ord. Men det er feil å fjerne seg fra idealene. Og organiseringen med en preses er feil.
Helga Haugland Byfuglien nevner i sin videotale de som er kritiske til nye gudstjenester, de vil føle seg fremmede. Hun burde heller bekymre seg over alle de som aldri besøker en kristen samling fordi de føler seg fremmede i Kirken. Rammene må endres radikalt. Det holder ikke å si at lokale kirker kan ha litt ulike gudstjenester. Man må faktisk lese i NT hvordan de første kristne holdt sine samlinger og se hvilke oppfordringer NT gir til de kristne generelt og til samlingene spesielt. Så må man gå inn for dette.
Det hjelper lite at alle i en lokal kirke kan få uttale seg, når forandringer uansett må sendes til biskopen for godkjenning. Tradisjonelle biskoper er ikke akkurat kjent for å være endringsvillige.
Informasjonen sier at nye musikalske uttrykk skal få plass. Og man skal fremelske det estetiske. Ok, man kan finne noe bra i det. Men det er til en viss grad kosmetikk, det rokker ikke ved det grunnleggende problemet, nemlig at det er lite plass til kjærlighet, dialog og det allmenne prestedømme - i gudstjenesten.
Popband skal nå kunne få plass i gudstjenesten. Sorry, men dette er allerede prøvd ut i frikirkene i tredve år nå, uten at det hjalp. Det endret ikke de grunnleggende rammene som er at man sitter på kirkebenker som publikum og der det allmenne prestedømme defineres smalt.
Hvorfor diskuterer man ikke hva som faktisk står i NT? Det betyr ikke at alle vil bli enige, for man tolker noe ulikt. Men da har man i hvert fall et riktig utgangspunkt når man skal diskutere nye rammer for kristne samlinger.
Når toppsjefen i Kirken sier at du ikke skal være publikum, så forsøk å ta henne på ordet. Fortell presten at du har noe på hjertet og at du gjerne vil holde et innslag. Det positive med den nye ordningen er at den åpner litt for mer deltagelse, selv om det dessverre er langt igjen til at man kan skimte rammene som de første kristne hadde.
Å gå i prosisjon kan teknisk sett kalles for deltagelse. Men det er først når du har anledning til å si hva du har på hjertet, og du har anledning til å leve ut hverandre-verdiene, for eksempel trøste noen, eller holde et fritt innslag, at man kan snakke om reell deltagelse.
Vårt Land skriver om den nye gudstjenesten her.
Også katolikkene har endret gudstjenesten.
Vårt Land skriver om den nye gudstjenesten her.
Også katolikkene har endret gudstjenesten.
Kommentarer